Å være en Noob
januar 2020
Da jeg var ung trodde jeg at gamle mennesker hadde skjønt alt. Nå som jeg er gammel, vet jeg at dette ikke er sant.
Jeg føler meg konstant som en noob. Det virker som om jeg alltid snakker med en startup som jobber i et nytt felt jeg ikke vet noe om, eller leser en bok om et emne jeg ikke forstår godt nok, eller besøker et nytt land hvor jeg ikke vet hvordan ting fungerer.
Det er ikke hyggelig å føle seg som en noob. Og ordet «noob» er absolutt ikke et kompliment. Og likevel innså jeg i dag noe oppmuntrende med å være en noob: jo mer noob du er lokalt, jo mindre noob er du globalt.
Hvis du for eksempel blir i hjemlandet ditt, vil du føle deg mindre noob enn hvis du flytter til Farawavia, hvor alt fungerer annerledes. Og likevel vil du vite mer hvis du flytter. Så følelsen av å være en noob er omvendt korrelert med faktisk uvitenhet.
Men hvis følelsen av å være en noob er bra for oss, hvorfor misliker vi det? Hvilken evolusjonær hensikt kan en slik aversjon tjene?
Jeg tror svaret er at det er to kilder til å føle seg som en noob: å være dum og å gjøre noe nytt. Vår motvilje mot å føle oss som en noob er hjernen vår som forteller oss “Kom igjen, kom igjen, finn ut av dette.” Noe som var det rette å tenke i det meste av menneskehetens historie. Livet til jeger-samlere var komplekst, men det endret seg ikke så mye som livet gjør nå. De trengte ikke plutselig å finne ut hva de skulle gjøre med kryptovaluta. Så det var fornuftig å være partisk mot kompetanse på eksisterende problemer fremfor oppdagelsen av nye. Det var fornuftig for mennesker å mislike følelsen av å være en noob, akkurat som, i en verden hvor det var mangel på mat, var det fornuftig for dem å mislike følelsen av å være sulten.
Nå som for mye mat er mer et problem enn for lite, fører vår motvilje mot å føle sult oss på villspor. Og jeg tror at vi ikke liker å føle oss som en noob også.
Selv om det føles ubehagelig, og noen ganger vil latterliggjøre deg for det, jo mer du føler deg som en noob, jo bedre.
